Kvithellhula et naturens byggverk i sjøkanten.
Evakueringshjem i 99 dager.

Ytterst i sjøkanten midtvegs mellom Hasvåg og Bårvik på Sørøya ligger Kvithellhula.

Gjemmested og hjem.
Vinteren 1944/45 ble den i 99 dager benyttet som gjemmested og oppholdssted for 35 personer, voksne og barn. De ville ikke la seg tvangsevakuere av tyskerne.

Et yndet utfartssted.
Når midnattssola varmer og lyser opp lyngmarka på Kvithella - når multeblomsten og myrulla står tett i tett - da er det godt å slentre ned til hula og til havet som alltid er i bevegelse. Bålkaffe og pølser på spidd smaker som det lekreste herremåltid.

Jul i Kvithellhula i 44.
Over Barbostinden henger en skalk av en måne. Himmelen er kald og klar. Stjernene blinker over det hele. Det er jul i Kvithellhula i 1944. Ned fjellet kommer en svak bris fra sydost, så svak at snøen blir liggende.

Kummerlige forhold.
Alle tenker på at det er julekveld, og alle spør seg selv hvorfor de er nødt til å friste en slik kummerlig tilværelse under polarnatten. Hvorfor er verden så rå og hensynsløs? Men de prøver å gjøre det beste ut av den fortvilte situasjonen. Julen skal markeres på beste måte.

Komfyren må holdes varm.
Mannfolkene har ansvar for at den store, svarte komfyren rett bak veggen ved huleåpningen ikke blir kald. De finer ved i fjæra, men det er vanskelig å få delt den opp.

Julematen.
Inne i hula har kvinnfolkene gjort hva som er mulig for å skape julestemning. Maten er kokt kjøtt med klappkaker til. En eller annen har berget et vaffeljern. "Kaffen" består av surrogat.

Juletre.
For at barna skal ha litt føling med jula, har en av fedrene laget et "juletre" av et kosteskaft påsurret greiner av einer. Pynt mangler, men det gjør ikke noe - hvem ser det i mørket i hula? Vitsen er at de skal ha noe å gå rundt når de synger om den nye jul i et fremmed land. Selv er de flyktninger i eget land. Tidlig kryper de sammen som best de kan for å holde varmen under det som er igjen av sengetøy etter fire års krig og rasjonering.

Hva vil fremtiden bringe?
På berget utenfor står en av de eldste - en far - og tenker med bekymring på hva fremtiden vil bringe. Skal de overleve - eller er dette siste jul for dem alle?

Minnesmerke i hula.
10 juli 1994 ble det avduket en minneplate i Kvithellhula. Den skal stå der for å minne kommende slekter om disse 35 menneskers vilje til å overleve, en vilje så sterk at de etter 99 dager og netter kunne dra med allierte skip til Murmansk og videre til Skottland. Der ble de til Tyskland kapitulerte i mai 1945. Plaketten ble avduket av den eldste gjenlevende huleboer - Gudrun Nilsen fra Breivikbotn.